2.1 Kulturminneverdier
Finnmark har en dyp, rik og særegen historie som strekker seg over mer enn 12 000 år. Gjennom et bredt spekter av kulturminner er denne historien innskrevet i landskapet. Sparsom vegetasjon, lite oppdyrking og få terrenginngrep gir oss direkte tilgang til spor fra nær og fjern fortid. De nord- og østvendte fjordene, det åpne innlandet, ressursgrunnlag og næringsutøvelse, kontaktene mot øst og sørøst og det kulturelle og språklige mangfoldet har nedfelt seg i kulturminner og historiske erfaringer. Det har også siste verdenskrig og etterkrigstiden. Til erfaringene hører også den lange avstanden til politiske og nasjonale maktsentra, som tidvis nedvurderte Finnmarks folk og kulturer.
I denne planen vil disse forholdene prege både hvordan kulturminner verdisettes og hvilke verdigrunnlag fylkeskommunen og Sametinget legger til grunn for sin forvaltning.
Kulturminnenes verdi inndeles ofte i kunnskaps-, opplevelses- og bruksverdier. Kulturminnene kan gi oss kunnskap om og forståelse av fortiden, de påvirker oss gjennom inntrykk og erfaringer og de kan ha bruks- og andre direkte nytteverdier. Disse verdiene kan imidlertid ikke skilles skarpt fra hverandre. Vedlikehold, restaurering og ny bruk av eldre bygninger kan være både miljømessig og økonomisk fordelaktig, samtidig som det aktiviserer andre verdier. Kulturminner kan ha en estetisk verdi, og de kan formidle tradisjoner og kvaliteter som er i ferd med å bli borte. De kan gi kunnskap om historien i et område, og bidra til en sterkere stedsbevissthet og tilhørighet.
En rund gammetuft er ikke bare rester etter et fortidig hus av tre og torv. Det er også en fortelling om en levemåte, om å klare seg med det naturen har å tilby, om familieliv og om hvordan verdensforståelse og religion har nedfelt seg i romlig organisering. Et gjenreisningshus er ikke bare et bygg som ble reist etter andre verdenskrig, det er også en materiell historieforteller, om en krig og brenning og utradering av hele bygder og byer, om menneskene som flyktet og kom tilbake, om statlig organisering og gjenreising, om tilpasning til behov, og om ombygging og bruk. Det er også fortellingen om standardisering og fornorsking og om alt det som ble ødelagt.
En annen vanlig verdiinndeling, som inneholder et element av rangering, er nasjonal, regional og lokal verdi. Selv om det også i Finnmark finnes kulturminner som dokumenterer den nasjonale historien, er det ikke en slik inndeling som legges til grunn i denne planen. Når det gjelder forholdet mellom regional og lokal verdi, er også det en for enkel inndeling, spesielt fordi den kan virke ensrettende. Det signaliserer at Finnmark har en enhetlig, samlet historie og overser at det finnes mange historier, som ofte griper inn i hverandre, men også står på egne bein. I denne planen er det verdien som en del av en mangesidig historie, og for dem kulturminnet betydde noe for i fortiden og skal bety noe for i framtiden, som er bærende.
Tradisjonelt har kulturminnevernet verdsatt monumentale og storslåtte kulturminner høyt, og når det gjelder landskap de driftsformer som ha endret naturlandskapet sterkt. Forhistoriske og samiske kulturminner i Finnmark er gjerne naturnære og beskjedne. Levemåten har i liten grad ført til store naturinngrep. Også i norsk og kvensk/norskfinsk sammenheng ser vi at måtehold og gjenbruk har preget levemåten. Heller enn å redusere verdien, gir dette kulturminnene en egen kvalitet.
At samspill med og ikke endring av naturen vektlegges, løfter også fram den verdien som er knyttet til kulturarven i form av stedsnavn, tradisjonssteder og stedbundne fortellinger. Disse kalles iblant immaterielle kulturminner, men de er forankret i våre fysiske omgivelser. De gir oss kunnskap om tidligere tider, og gjør samtidig at mennesker før oss kommer nærmere. Tradisjoner som er forankret i landskapstrekk og naturformasjoner opphever skarpe skiller mellom natur og kultur, og gir landskapet liv og mening. Finnmark har en svært rik kulturarv på dette området.
Denne planen legger særlig stor vekt på kulturminnenes egenverdi, historiske verdi og bruksverdi.
I egenverdi ligger at kulturminnene har en iboende verdi i kraft av det de er, uavhengig av hva de kan brukes til eller være nyttig for. Egenverdien kan begrunnes i omsorg og respekt for våre materielle omgivelser og det de symboliserer.
Historisk verdi knytter seg til kulturminnenes betydning som kilder til historisk kunnskap. Historisk verdi gjelder områder som bosetningshistorie, næringshistorie, religionshistorie og bygningshistorie, og også samfunnshistorie og politisk historie. I områder der skriftlige kilder til historien er få, og der i tillegg historien tidvis har vært fortiet og marginalisert, får kulturminnenes historiske verdi en særlig betydning.
Kulturminners bruksverdi kan være direkte eller indirekte. Bygninger og fysiske innretninger kan ha en direkte bruksverdi, og det er et mål i seg selv at bruken videreføres eller fornyes, slik at de ikke bare ivaretas som tomme skall. Det er viktig at forvaltningsmyndighetene legger til rette for bruk tilpasset nåtidige forhold, samtidig som verneverdier respekteres.
Også der de ikke er i aktiv bruk kan kulturminner ha bruksverdi. Deres kunnskaps- og opplevelsesverdier kan aktiviseres, for eksempel til utdannings- og reiselivsformål. I lokalsamfunn der folk har et aktivt forhold til sin historie og sine omgivelser kan dette speiles i verdiskapning, og kulturminner og landskap kan utgjøre en attraksjonskraft både for de som bor i området og de som besøker det.
2.2 Verdigrunnlag for forvaltningen
All offentlig forvaltning må ha rettesnorer som demokratisk politisk styring, rettsikkerhet i offentlig myndighetsutøvelse og effektiv ressursbruk og måloppnåelse. Sametinget og Finnmark fylkeskommune sitt verdigrunnlag for kulturminneforvaltningen bygger i tillegg på prinsippene kunnskap, respekt, likeverdighet, deltakelse og samarbeid.
2.2.1 Kunnskap
Det er viktig at kulturminneforvaltningen i Finnmark fylkeskommune og Sametinget er kunnskapsbasert, at forvaltningen har god kompetanse og at den vektlegger kunnskapsformidling. Det finnes mye kunnskap og kompetanse om kulturminner blant eiere, brukere og andre privatpersoner, og hos frivillige organisasjoner. Dialog og utveksling er viktig for å ivareta kulturminneverdiene.
2.2.2 Respekt
Kulturminneforvaltningen må vise respekt for kulturminner på den ene side og respekt for eiere og brukere av kulturminner på den andre. Noen ganger kan disse områdene stå i motsetning til hverandre. Det må ikke være slik at respekten ensidig tildeles den ene eller den andre side.
2.2.3 Likeverdighet
Prinsippet om likeverdighet gjelder flere områder. Samspill om kulturminneforvaltning mellom fylkeskommunen og Sametinget må baseres på at de er likeverdige partnere.
Som myndighetsutøvere, tjenesteytere og forvaltere av samfunnsverdier, har kulturminneforvaltningen plikt til å ta hensyn til befolkningens og enkeltmenneskers interesser. Åpenhet, medvirkning og tillit er nøkkelbegreper, sammen med kunnskap om og forståelse for kulturminneverdiene.
Ikke alle kulturminner har identisk verdi. For eksempel kan et kulturminne ha stor symbolverdi der den direkte bruksverdien mangler. Aldersverdi og kunnskapsverdi definerer noen kulturminner som automatisk fredet. Før de kan endres/fjernes må de søkes frigitt, og om søknaden innvilges, også dokumenteres. Et antall kulturminner er vedtaksfredet, med den hensikt at de skal bevares for ettertiden. Det er likevel viktig å ha for seg at samiske, norske og kvenske kulturminner er uttrykk for likeverdige gruppers historie og kultur. Forvaltningspraksiser og -prioriteringer skal avspeile også dette.
2.2.4 Deltakelse
Fylkeskommunens og Sametinget forvalter kulturminner på vegne av befolkningen. Eieres og brukeres deltakelse og medvirkning er en rett, og også en verdi for kulturminnevernet som helhet. Deltakelse kan forebygge forfall og tap av kulturarv og tradisjonskunnskap, styrke tilhørighet og virke til at kulturarven gir glede og nytte.
2.2.5 Samarbeid
Innspillene i planprosessen fra blant annet kommuner, museer, historielag, språksentre og arkiver viser at det arbeides mye innen overlappende felt, og at det er stor enighet om hva som er viktig å ta vare på og formidle, for eksempel når det gjelder bygningsvern, verdensarv og immateriell kulturarv. De ulike aktørene har også mange av de samme utfordringene. Her kan nevnes mangel på økonomiske støtteordninger, ikke tilstrekkelige kunnskaper om kulturhistoriske verdier samt behov for bedre koordinering. Utvidet samarbeid vil gjøre det lettere å utveksle kunnskap, dra veksler på hverandres kompetanse og samordne kulturminnearbeidet.
Et gagnlig samarbeid mellom Sametinget og fylkeskommunen krever en effektiv og målrettet arbeidsdeling. Forskjellige ansvarsområder og arbeidsmetoder skal respekteres. Samtidig må det erkjennes at det på noen felt finnes overlappende ansvar. Kommunikasjon, fleksibilitet og hensyn til samfunnsinteresser og samfunnsoppdrag må legges til grunn, slik at summen av arbeidet utgjør en merverdi.