Kulturminner og kulturmiljø i Finnmark 2017 - 2027

3.1 Navnet Finnmark

Den administrative enheten vi i dag kaller Finnmark fylke ble opprettet i 1919, og avløste da Finnmarken amt, tidligere kalt Vardøhus. Amtmannssetet var opprinnelig Vardøhus festning. Det vekslet siden mellom Vardø, Vadsø, Alta og Tromsø, inntil amtmannssetet ble lagt permanent til Vadsø i 1888.

Navnet Finnmark, i betydningen samenes land, eller Finnmork som omtalt i sagatekster, går mye lenger bakover. Egils saga, skrevet på 1200-tallet av en anonym forfatter, handler om livsløpet til hovedpersonen Egil Skallagrimsson og ætten hans, som levde en gang på 900-tallet. I sagaen berettes det om Torolv Kveldulvssons reise for å kreve inn sameskatt. Han var høvding i Hålogaland på Harald Hårfagres tid. Finnmark beskrives slik: ”Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten”.

For størstedelen av den lange tidsperioden hvor kulturminner dokumenterer bosetning i Finnmark, fantes det ikke nasjonale og regionale grenser slik vi kjenner dem i dag. I dagligtalen er utsagn som ”den første nordmann” og ”den første finnmarking” ofte i bruk når det gjøres tidlige forhistoriske funn. Det er selvfølgelig enklere å uttrykke ”den første altaværing” enn ”de første spor etter bosetning i nærheten av det stedet som mange tusen år senere fikk navnet Alta (samisk Áltá, kvensk/finsk Alattio)”. Det er likevel viktig å være klar over at de navn vi setter på våre omgivelser, og hvordan vi betrakter dem, ikke er evige og uforanderlige sannheter. Når geografiske navn omtales i planen, er det i betydningen ”det navnet det en gang fikk”, og ikke i betydningen ”det det alltid har hett”.

Også når det gjelder Sápmi, som er samenes navn på sitt territorium, er det viktig å være klar over at navnet ikke uten videre lar seg overføre til tidene før samisk kultur og identitet tok til å vokse fram. I tillegg kommer at i Finnmark kan steder ha nordsamiske, skoltesamiske, norske, kvenske og finske navn. Dette er en rikdom som teksten i denne planen sikter mot å fremheve heller enn å tilsløre.

3.2 Natur og ressurser

Finnmarksnaturen er rik og variert. Fylket ligger i grensesonen mellom arktisk og subarktisk klima. Forskjellige klimasoner og naturtyper ligger derfor i relativt kort avstand til hverandre, og varierte ressurser er tilgjengelig innenfor overkommelige avstander. Ressursrikdommen i havet og på land har gitt mennesker i Finnmark livsgrunnlag i tusenvis av år.

Kystlinjen er oppbrutt av lange, brede og dype fjorder. Bare Altafjorden er sperret av en terskel ytterst. De øvrige er nesten å betrakte som store havbukter. Havområdene nord og øst for Finnmark er blant verdens mest fiskerike. Sammen med de åpne fjordene har dette dannet grunnlag for et hovedelement for bosetning i Finnmark fra de tidligste tider: levende marine ressurser som fisk, marine pattedyr og sjøfugl.

Mellom fjordene er halvøyer som bare lengst i vest har alpin karakter, og 95 prosent av fylket ligger under 600 moh. I vestfylket ligger flere store øyer utenfor fjordene. Flere av fjordene har sin fortsettelse i vide elvedaler opp mot et stort, bølgende innlandsområde, Finnmárkkoduottar/ Finnmarksvidda. Landområdene er basis for det andre hovedelementet for bosetning i Finnmark: reinen. Til dette hører at beiteområdene i innlandsområdene ikke er avsperret topografisk, men har sin naturlige fortsettelse, ut over det som nå er nasjonalstatens grenser mot sør og øst.

De første menneskene her levde i et landskap som var arktisk, åpent og goldt. Innlandet var dekket av en tykk isbre. Da isen forsvant var klimaet noe varmere enn i dag, og bjørk og furu rykket inn på vidda og dannet tett blandingsskog. Dette gjorde det mulig for menneskene å ta i bruk innlandet hvor de jaktet og fisket laks i elvene. Langs kysten ble det fanget fisk og sjøfugl samtidig som det var rikelig med egg og skalldyr. Rundt 4000 f.Kr. ble klimaet kjøligere. Kystområdene ble avskoget, og de store skogene i innlandet forsvant langsomt. Rundt 1800 f.Kr. var klimaet omtrent som det vi har i dag.

Den siste istiden i Skandinavia var over for ca. 10 000 år siden. Det skjedde ikke slik at isen trakk seg tilbake fra sør og nordover, slik at det her ble isfritt sist. Allerede for mer enn 12 000 år siden var deler av finnmarkskysten og dens fortsettelse mot øst isfri. Da lå størstedelen av det øvrige Skandinavia fortsatt under is.

Vekten av isbreen hadde presset landet ned slik at havet stod høyere enn i dag. Da isen forvant begynte landet å heve seg. Mange steder langs kysten ligger gamle strandvoller på rekke og rad ned mot dagens havnivå. Siden de som var avhengig av havets ressurser gjerne bodde nært strandsonen, er strandlinjer viktige pekepinner på bosetningssporenes alder. Landhevningen pågår fortsatt, i varierende grad alt etter hvor tykk isen var. Langs Finnmarkskysten stiger landet med ca. 2 mm årlig. Om klimaendringer fører til at havnivået stiger, vil dette endre seg.

Kulturlandskapet i Finnmark bærer preg av det nordlige klimaet, og nedbrytningen av organisk materiale og gjenvekst av planter går langsommere her enn i tempererte strøk. I inngrepsfrie områder er selv de eldste spor etter mennesker bevart som synlige strukturer.

3.3 Bosetting og bebyggelse

I yngre steinalder (4500 - 1800 f.Kr.) blir husene større og mer solide, og finnes gjerne i større grupper. Antakelig gjorde god ressurstilgang at man nå kunne bo lenger på samme sted, og i mindre grad flyttet mellom sesongboplasser. Gulvet ble gravd ned i bakken og veggene ble tykkere. Veggene var laget av tre, torv, stein, jord og grus.

Tuftene fremtrer i dag som runde eller tilnærmet firkantede flatbunnede groper, da gulvet har vært nedgravd i forhold til terrenget omkring. Fra siste del av yngre steinalder finnes en spesiell type tufter, med flere rom og utganger, og med to ildsteder langs midtaksen. Disse avløses av nedgravde tufter med ett ildsted i tidlig metalltid (1800 f.Kr. til begynnelsen av vår tidsregning). Gjennom denne perioden ble klimaet stadig kjøligere og våtere. Det antas at reinens trekkruter, slik de kjennes fra historisk tid med sommerbeite langs kysten og vinterbeite i innlandet, er etablert når vi kommer til denne perioden. Dette gjorde det mulig å ha en mer omfattende planlegging av reinfangsten.

Fram mot jernalderen økte mobiliteten, med flytting mellom sesongboplasser. Fra jernalderen (0- 1200 e.Kr.) er det funnet tufter etter hus som har stor likhet med de tradisjonelle samiske boligene. Gammen, eller goahti på samisk, er konstruert av tre, never og torv. Buesperregammen er den eldste gammetypen. Buesperregammen og buesperreteltet, begge kalt bealljegoahti på samisk, var den vanligste boligtypen i middelalderen (1200 - 1600 e. Kr.) og fram til 1800-tallet. Lávvu er en lettere telttype, et gjetertelt med rette trestenger. Fellesgammen, som er konstruert med fire rette stolper i hjørnene og har et firkantet gulvplan, ofte med to rom, er av yngre dato. Den rommet både mennesker og husdyr, og var vanlig i sjøsamiske områder i nyere tid, fra ca. år 1800. Både i innlandet og langs kysten er de gamle samiske stabburene og stabbursrekkene et særegent trekk ved kulturlandskapet.

Langs kysten fra Nord-Troms til Fiskarhalvøya, med hovedutbredelse i Øst-Finnmark, finner vi såkalte mangeromstufter, tufter etter bygninger som har hatt fra 5 til 18 rom og vært forbundet med korridorer og omgitt av en felles voll. Veggene har vært oppført av stein og jord og dekket av torv, og med trepanel på innsiden. C14-dateringer tyder på at mangeromstuftene var i bruk i perioden ca. 1300-1500 e.Kr. Utgravninger sannsynliggjør at de kan knyttes til samhandling mellom samer, nordmenn og kareler.

Fram mot andre verdenskrig var kysten i Finnmark preget av kombinasjon av fiske og husdyrhold, av reindriftens sommerbosetning, av fiskevær og bebyggelse som hadde sitt utgangspunkt i handel, slik som handelsteder og anlagte kjøpsteder/byer. Fiskeværene hadde tett og konsentrert bebyggelse. Mange av dagens tettsteder i Finnmark er vokst fram rundt et fiskevær, handelssted eller veikryss.

Størsteparten av den gamle trehus- og gammebebyggelsen i Finnmark ble rasert under 2. verdenskrig. Tusenvis av boliger, fjøs og uthus, industribygg, forretninger og fiskebruk ble ødelagt eller brent ned. I Øst-Finnmark ble en del av den gamle trehusbebyggelsen stående igjen. De forteller om en mangfoldig bygningshistorie som er påvirket av norsk, samisk, russisk og finsk byggeskikk. Russebuene vitner om pomorhandel og russisk påvirkning fra tidlig 1700 – tallet. Varanger-husene, kombinasjonshus med flere funksjoner som bolighus og fjøs under samme tak, er knyttet til kvensk bosetning og viser både lokal påvirkning fra fellesgammen og russisk/karelsk byggeskikk. Stabbursrekkene vitner om samarbeid mellom fastboende samer og reineiere, det såkalte verdde-forholdet.

Gjenreisingen av Finnmark og Nord-Troms etter krigen satte gamle bygningstradisjoner til side til fordel for gjenreisningstidens krav om sosial likhet, funksjonelle løsninger og enhetlige bygningstyper. Gjenreisningsbebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms står i en særstilling nasjonalt. I tillegg til å vitne om utraderingen av hele bygder og byer, speiler også bebyggelsen tidsånden i et helt samfunn. I samiske områder ble typehusene i blant justert for å tilpasse dem samisk levevis og økonomi. Bygningsmassen fra gjenreisningstiden omfatter alt fra enkle uthus av gjenbruksmaterialer til standardiserte gårdsbruk og bolighus, og videre til banebrytende etterkrigsarkitektur i offentlige bygg som kirkebygg og kommunehus.

Krigens herjinger gikk hardt ut over fiskebruk og kaianlegg. Blant viktige kulturminner fra etterkrigstiden tilknyttet fiskeri kan nevnes Foldalbruket i Kjøllefjord/Gilevuotna, et nedlagt fiskebruk med tradisjoner tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Her har det, som så mange andre steder langs kysten, vært fiskemottak med tørrfisk- og saltfiskproduksjon, og også trandamperi og utleierorbuer for tilreisende fiskere.

3.4 Økonomi og erverv

På det teknologiske feltet fant det sted endringer i flere omganger, både når det gjelder råstoffer, redskaper og metoder. I de fleste tusenår Finnmark har vært bebodd, ble redskaper laget av stein, tre, bein og horn. På grunn av nærhet til metallbrukende folk i nåværende Russland, kom metall, kopper, bronse og jern, tidlig hit. Et av Norges eldste metallfunn, en kopperdolk fra ca. 1800 f. Kr, er gjort i Stuorravuonna/Karlebotn innerst i Varangerfjorden.

I svært lang tid var leveveien basert på jakt, fangst og fiske, og også sanking av bær og spiselige planter. I Finnmark finnes de største kjente fangstanlegg for villrein. I fjellområder finnes de i form av steinbygde ledegjerder og skyteskår. I Varanger, som på Kjøpmannskjølen/Noiddiidčearru i Båtsfjord kommune, leder gjerdene noen steder til store innhegninger. I lavereliggende områder og i innlandet finnes utallige fangstgroper, gjerne som store systemer som sperrer av trekkveier. Disse kan gå svært langt tilbake i tid. Fangstgropsystemer er særlig tallrike på eidet mellom Tanaelva og Varangerfjorden. Det største av dem alle, på nesten 1000 groper i ett system, starter på vestsiden av Gollevárri i Deanu gielda/Tana kommune og løper nesten helt til Karlebotn i Nesseby kommune, slik at det stenger av så og si hele eidet mellom elva og fjorden.

Tamreinhold til transport, matauke og som lokkedyr går langt tilbake i tid. Nomadiserende reindrift kom til senere, antakelig på 15- til 1600-tallet. Reindriftas kulturminner, som ildsteder, teltplasser, gjømmer, melkeplasser, merkeplasser og sperregjerder, er mangelfullt registrerte. Dette skyldes at systematisk registrerte kulturminner er i stor grad konsentrert til jordbruksområder, veinære områder og dagens bebyggelse.

For ca. 6-700 år siden finner vi sikre spor av fehold blant sjøsamene i Finnmark. Da hadde jordbruk eksistert i kystområdene lenger sør i Norge i flere tusen år. Jakt-, fangst- og fiskeøkonomien var seig og bærekraftig i Finnmark, antakelig også fordi produkter herfra, som fisk og pelsverk, var etterspurt i andre områder. Det er sannsynlig at det næringsmessige og kulturelle skillet mot forbrukende samfunn i sørvest og sørøst også var et etnisk skille mellom det vi kjenner som norrøn og samisk kultur, slik vi ser den spede begynnelse til ca. 2000 år f.Kr og har skrevne kilder om fra begynnelsen av vår tidsregning. At reindrift og fehold ble tatt opp betød ikke at jakt og fiske mistet betydning. En tilpassing som inkluderte jakt, fiske og fehold, og gjerne også tamreinhold, ble vedlikeholdt langt opp i moderne tid.

For jakta, villreinjaktas siste fase inkludert, kom geværene i bruk fra slutten av 1600-tallet. En kilde fra Vadsø-tinget i 1702 opplyser at de fleste samefamiliene i Varanger eide gevær. Historiske kilder tyder på at villreinjakta hadde stor betydning enda rundt midten av 1700-tallet, men at geværene da hadde avløst fangstgjerder og fangstgroper. Noen steder fortsatte villreinjakta inn på 1800-tallet.

Da villreinstammen ble redusert, la noen større vekt på husdyrhold og fiske, mens andre utviklet tamreinholdet mot mer spesialisert reindrift, med flytting over lange avstander. Modernisering av reindriften begynte først på 1950/60-tallet, og i løpet av 1900-tallet har reindriften gjennomgått en utvikling fra en relativt intensiv til en ekstensiv form. Til tross for en utvikling i retning av en mer spesialisert tamreinnomadisme, inngikk sjøfisket som et viktig element i næringsflyttingene mellom innland og kyst. De gamle verdde-relasjonene, vennskaps- og samarbeidsforhold mellom fastboende og reindriftssamer, har noen steder vært opprettholdt fram til i dag.

Jordbruket i Finnmark var (og er) primært en kjøtt- og melkeproduserende næringsform. Helt fram til etterkrigstiden var det et typisk høstingsjordbruk de fleste steder. Bruken av utslåtter holdt seg her til ut i 1950-årene. Inntekt utenom feholdet ble skaffet ved fiske, jakt, bærplukking og håndverk, og etter hvert også vegarbeid, industri, skogsarbeid og transport.

Når det gjelder fiske, var håndsnøre med kroker av bein, og senere metall, enerådende helt fram til line kom i bruk på 1600-tallet og garn på 1700-tallet. På 18- og 1900-tallet kom garnlenker, deretter snurpenot til som fiskemetoder, og parallelt brakte den nye tid med seg motoriserte fiskebåter. Vårvinterfisket eller loddetorskefisket i Finnmark, der fiskere fra andre områder deltok aktivt, var ikke som skreifisket i Lofoten organisert gjennom jektefart på Bergen. Fisket gav derfor grunnlag for økt handel i byene i Finnmark, hovedsakelig med tørrfisk. Loddetorskefisket fikk en oppblomstring i første halvdel av 1800-tallet.

Hellegroper er en kulturminnetype som dateres til perioden mellom Kristi fødsel og 1200-tallet. De er lokalisert langs ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. De er 2 til 4 m lange og inntil 1 m dype, og er i ofte kantsatt med heller. Det antas at gropene har vært brukt av samene til fremstilling av olje fra spekk av sel og hval.

3.5 Samfunn og kultur

Spørsmålet om hvor de første som bosatte seg i Finnmark etter siste istid kom fra, har pågått i lang tid. Nyere forskning og arkeologiske funn og isens tilbaketrekningsmønster tyder på at de aller første kom fra øst, fra kysten av Kolahalvøya. Det var villreinens vandringer og de rike ressursene i havet som brakte folk hit. Opp gjennom tidene har mennesker kommet langs kysten både fra sør og øst, og da isen var borte også gjennom innlandet. De har ikke levd i isolasjon, men hatt kontakter og utveksling med nabofolk og også med fjernere områder.

Den første folkegruppen som lar seg identifisere i Finnmark, er samene. Den første øyenvitneskildringa fra Finnmark er håløyghøvdingen Ottars beretning fra sin sjøreise fra Tromsø- området til Kvitsjøen like før år 900 e.Kr. Ottar forteller at langs finnmarkskysten hadde han bare sett fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer.

I løpet av jernalderen var Finnmark sporadisk besøkt av folk fra lenger sør. Både norrøne folk og folkegrupper østfra stod i kontakt med samene gjennom handels-, skattleggings- og plyndringsferder.

Skoltesamene hadde Sør-Varanger og tilstøtende områder i nåværende Finland og Russland nærmest for seg selv helt fram til 1800-tallet. Hos skoltesamene holdt det gamle siida-systemet seg lengst. En siida betegner en gruppe familier som sammen disponerer og bruker et avgrenset geografisk område og er også betegnelsen på området. Studier av skoltesamiske siidaer har bidratt sterkt til kunnskap om samfunnsorganiseringen også i andre samiske områder.

På ytterkysten fant en permanent norsk bosetting sted i løpet av 1100-1200-tallet. Det var tørrfiskhandelen med hanseatene i Bergen som ga grunnlag for etablering av norske fiskevær langs finnmarkskysten. De gunstige tidene trakk til seg også personer fra andre områder i Nord- Europa, og fiskeværene blomstret.

En kilde fra 1589 nevner 17 fiskevær i Finnmark med egen kirke. Blant disse er flere som nå ligger øde, som Tunes, Stappen, Kjelvik, Opnan, Helnes, Skjøtningsberg, Omgang og Makkaur. Noen ble nedlagt da lave fiskepriser fra andre halvdel av 1500-tallet gjorde at livet i fiskeværene ble vanskeligere. I negativ retning trakk også Finnmarksmonopolet, som bortforpaktet landsdelen til bergenske kjøpmenn. På 16- og 1700-tallet gikk den norske befolkningen i Finnmark sterkt tilbake. Noen søkte seg lenger inn i fjordene, der mulighetene for fehold var bedre, men mange forlot Finnmark. Noen steder førte den norske tilflyttingen til fjordområdene til konkurranse med sjøsamene om beiteressurser. Oftest førte det til at samene måtte vike. Tilbake ligger gammetuftene der de hadde sine sommerplasser.

Samene hadde imidlertid en allsidig næringstilpasning og var ikke i samme grad avhengig av mel og andre varer fra Bergen, og den samiske befolkningen økte i samme periode. Det lave folketallet for øvrig ga også gode utviklingsmuligheter for reindrifta, både på sommer- og vinterbeitene.

Vi vet at kvenene er nevnt i historiske kilder tilbake i tid. Fra 1700-tallet fikk fjordområder og elvedaler i Finnmark en betydelig kvensk befolkning. De kom flyttende fra ulike deler av det daværende nordlige og østlige Sverige, som Finland da var en del av. De første kvenene kom til Alta- området rundt 1700, og noe senere til Porsanger/Porsáŋgu/Porsanki og Deanuleahki/Tanadalen. Etableringen av Kåfjord kobberverk i Alta i 1826 hadde også betydning for innflyttingen. Den store tilflyttingen skjedde på 1860-tallet, blant annet som følge av uår i Finland. Enkelte steder, især i Øst-Finnmark, fikk et sterkt kvensk preg. I Vadsø/Čáhcesuolu/Vesisaari var en tid nesten tre fjerdedeler av befolkninga kvener. Hit hadde de tidligere kommet årvisst for å fiske, så det var ikke fremmede områder de flyttet til. Kvenene kombinerte landbruk med fjordfiske og elvefiske, og var kjent som dyktige jordbrukere, fiskere og håndverkere.

Handel med folk i den nordøstlige delen av Russland har svært gamle røtter i Finnmark. Den var først basert på varer samene hadde å tilby, som pelsverk. fra slutten av 1600-tallet utviklet det seg en ny type samhandel, der bytte av fisk mot mel og tømmer inngikk som hoveddel. Russiske kjøpmenn og fiskere fra Kvitsjø-området - pomorene - kom på årvisse besøk til kysten i Finnmark og Troms. Russehandelen foregikk stikk i strid med Finnmarksmonopolet, som ble opphevet først i 1789. I 1796 fikk folk flest lov til å handle direkte med de russiske pomorene. Denne byttehandelen var en medvirkende årsak til at Finnmark på 1800-tallet igjen ble et attraktivt tilflyttingsområde for nordmenn og kvener. Da pomorhandelen brøt sammen omkring 1914- 15, hadde fiskeværene på kysten delvis modernisert fiskeflåten. De var dermed ikke lenger så avhengig av et godt sommerfiske for å skaffe seg vintermel. Men for sjøsamene slo det svært negativt ut at pomorene ble borte. De fikk en brå forverring av avsetningsvilkårene for både fisk og pelsvarer. 

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på kvenene, som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Noen ganger kom kvenene i ressurskonkurranse med den samiske befolkningen. Men forholdet mellom disse gruppene var også preget av samarbeid og gjensidighet, og ekteskap mellom dem var ikke uvanlig. Der samekulturen sto sterkt gikk den kvenske befolkningen i blant opp i den samiske. De til dels skarpt atskilte bosetningssonene mellom samer og nordmenn bestod likevel ennå i lang tid. Utover 1800-tallet økte den norske koloniseringen. Årsaken lå i gunstige økonomiske tider og må også sees i sammenheng med myndighetenes fornorskingspolitikk.

3.6 Tro og tradisjon

Vi vet ikke så mye om religionen i Finnmarks steinalder. De få gravfunnene som er gjort forteller om omsorg for de døde, og helleristninger gir innsikt i menneskenes liv og verdensoppfatning. I Alta finnes Nord-Europas største samling av bergkunst laget av jeger-fangstfolk. Den kom til for ca. 7000-2000 år siden. Et mindre, men like gammelt felt med helleristninger er nylig funnet i Sør-Varanger. Motivet er avbildninger av rein og elg, hvor reinen er i klart flertall og gir inntrykk av å forestille hele flokker med dyr på vandring.

I samenes gamle religion ble naturen sett som besjelet. Naturen og mennesket var nært forbundet, både fysisk og åndelig. Gjennom ofringer og andre ritualer sikret menneskene et godt forhold til guder og krefter i naturen. Enkelte plasser, gjerne markante naturformasjoner i form av spesielle steiner, bergframspring, bergsprekker og huler, og også hele fjell, ble tolket som å ha større kraft enn andre, og ble gjenstand for rituelle markeringer. Ikke alle hellige steder mottok offergaver, noen steder var det tilstrekkelig at man oppførte seg respektfullt når man var i nærheten.

De første kirkene i Finnmark, med Vardø som den aller første i 1307, må sees i forbindelse med norsk kolonisering og etableringen av fiskevær langs ytterkysten og med den katolske kirkes ekspansjon mot nord. Mot slutten av 1500-tallet nevnes 17 kirker og kapeller i Finnmark. Alle unntatt Vadsø ligger på ytterkysten. På 1600-tallet ble flere kirker nedlagt, men mange nye ble bygd, nå også innenfor den ytterste kyststripen. Tidlig på 1700-tallet ble kirkene i Finnmark overdratt til “Den nordlandske og finnmarkske misjonskasse”. En ny gruppe kirker kom til, ”misjonskirkene”. De var lokalisert med tanke på den samiske befolkningen, og lå inne i fjordene. En, i Máze/Masi, lå i innlandet. Den kan sees på som dansknorske myndigheters svar på at svenskekongen lot bygge en kirke ny i Kautokeino i 1701. Han hadde da måttet gi opp sine krav på kysten i nord og konsentrerte seg om indre Finnmark. Guovdageaidnu/Kautokeino fikk sin første kirke i 1650, også den bygd av svenskene.

Den sentrale drivkraften i misjoneringen blant samene på 1700-tallet var Thomas von Westen. Hans misjonsarbeid var kjennetegnet av sterk demonisering og forfølgelse av samiske trosforestillinger og religiøs praksis, av beslaglegging av runebommer og rasering av offerplasser. Samtidig la Thomas von Westen vekt på bruk av samisk språk under forkynnelsen, i undervisningen samt ved trykking av bøker.

Dette var imidlertid ikke den første aktive misjoneringen blant samene. Allerede på 1500-tallet ble skoltesamene på Kola og i nåværende Norge og Finland kristnet av den russiske kirke. Ca. 1530 grunnla den russiske munken og misjonæren Trifon et gresk-ortodoks kloster i Petsjenga/ Petsamo. Han lot reise flere kirkebygg blant skoltesamene, og i 1565 også et kapell i Njávdán/ Neiden-samenes område.. Kapellet som står i Skoltebyen ved Njávdánjohka/Neidenelva i dag ble bygd noe senere, og både det og det hellige vannet i dåpskulpen like ved har stor religiøs og historisk betydning for skoltesamene.

Læstadianere er navnet på en luthersk vekkelsesbevegelse innafor Den norske kirke og dens søsterkirker i Sverige og Finland. Retninga har sitt navn etter presten Lars Levi Læstadius (1800– 1861), som etter en personlig vekkelse i 1844 begynte å reise rundt i Nord-Norge og Nord-Sverige for å forkynne. Til Finnmark kom læstadianismen i slutten av 1840-årene. Den vokste fram blant samer og kvener, og bidro til vedlikehold av språk, kulturelle verdier og skikker. Mot slutten av 1800-tallet kom også nordmenn med i bevegelsen, og læstadianismen bidro dermed også til å utjevne motsetninger mellom gruppene. I Vadsø unngikk et læstadiansk forsamlingshus krigens brenninger.

Av kirkene i Finnmark som ikke ble brent i 1944, er Kárášjohka/Karasjok gamle kirke, en korskirke fra 1807, den eldste. Kåfjord kirke i Alta kommune, med 300 sitteplasser, ble bygd i 1837 for å betjene samfunnet som vokste fram rundt kobberverket i Kåfjord. Kistrand kirke i Porsanger, oppført i 1856 i nygotisk stil, er en av flere kirker i Finnmark som ble tegnet av arkitekten Chr. H. Grosch.

Til mange av kulturminnene i Finnmark er det knyttet rike muntlige tradisjoner. De kan handle om spesielle hendelser og personer, om glede og sorg, om trosforestillinger, om ferdigheter og overlevelseskraft. Tradisjonskunnskapen og fortellingene gir kulturminnene liv og sjel, og virker inn på hvordan vi oppfatter og forstår dem.

Noen tradisjonssteder fremviser ikke synlige spor av menneskelig påvirkning. Her er det naturen selv, eller noe som har funnet sted på plassen, som har gitt opphav til fortellingene.

Noen tradisjoner har nedfelt seg i stedsnavn, og mange stedsnavn er i seg selv viktige for forståelsen av hvordan landskapet har vært brukt og forstått. For eksempel har hellige fjell ofte navn med ord som basse, álda, háldi og sáivu. Her hadde døde forfedre, ånder og guddommelige makter tilhold. Et annet eksempel er stedsnavn med førsteleddet Čuđi-/Suudi/Tsjude -. Til disse stedene er det knyttet sagn om et røverfolk som kom østfra, tsjudene.

3.7 Politikk og makt

Vardøhus festning sto ferdig omkring 1320-1330, da Norge lå i konflikt med den russiske republikken Novgorod. Den er verdens nordligste festning. Det første anlegget var en firkantet ringmursborg. Inne på det befestede området var det en rekke bygninger samt en brønn. På 1600-tallet fant noen av de mest brutale hekseprosessene i Norge sted her, og 91 kvinner og menn ble dømt til ild og bål.

Før ca. år 1600 tok både Russland, Danmark-Norge og Sverige skatt av samene i Finnmark. I 1613 oppnådde Danmark-Norge enejurisdiksjon over kyst- og fjordområdene. Svensk kirkebygging på de gamle samiske markedsplassene startet på begynnelsen av 1600-tallet og ble avsluttet med bygging av Kautokeino kirke i 1701. Det samiske innlandet forble under svensk jurisdiksjon, men med både Sverige og Danmark-Norge som skattekrevere, fram til 1751. Da ble den nåværende grensen mot Sverige trukket. Denne grensen omfattet også riksgrensen mot Finland, som da hørte under Sverige. Grensetraktaten førte bl.a. til at det tidligere fellesområdet i indre Finnmark ble tillagt Norge. I tilknytning til grensetraktaten ble det laget et tillegg med samme juridiske kraft som traktaten selv, kalt Lappekodisillen. I den ble de berørte samene gitt fortsatt rett til bruk av naturgodene på begge sider av grensen.

Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. En del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 ble fra da av grense mellom Norge og Finland. Gjennom grensekonvensjonen med Russland i 1826 ble den siste delen av grensen mellom Norge og Finland fastsatt, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket til Grense-Jakobselv ved Nordishavet. De skoltesamiske områdene ble delt mellom Finland, Russland og Norge, og Sør-Varanger ble en del av Norge. For skoltesamene var det svært ugunstig at grensen ble trukket tvers gjennom Paaččjokk/Báhčaveadji/Pasvik og Njauddâm/Njávdán/Neiden siidaer. Det kan hevdes at skoltesamenes kultur og livsform i særlig grad ble offer for statenes politikk, grensebestemmelser og krig. Skoltesamene i Neiden valgte å bli norske statsborgere. Noen etterkommere av Pasvik-siidaen finnes også i Norge.

I 1852 ble grensa mellom Norge og Finland sperret, og finnmarkssamene mistet alle vinterbeiteområdene på finsk side av grensa. Mange måtte gi opp reindrift og bli fastboende eller flytte til kysten, mens andre ble svenske undersåtter. Grensesperringen var en medvirkende årsak til Kautokeino-opprøret i 1852.

Fra midten av 1800-tallet og 100 år framover i tid satte myndighetene inn til dels hardhendte tiltak for å fjerne samisk og kvensk språk og kultur. Motivene var flere, fra at samer ble oppfattet som å tilhøre en laverestående rase til at kvener ble oppfattet som en sikkerhetspolitisk trussel. Assimilasjonspolitikk overfor urbefolkninger og minoriteter, som fornorskingspolitikken i Norge, forekom i mange land. Den settes i forbindelse med framveksten av sterke nasjonalstater. I noen land var virkemidlene langt mer brutale enn i Norge, men det kan likevel hevdes at assimilasjonspolitikken i Norge var særlig målbevisst, systematisk og langvarig.

Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt. Finnmark, og spesielt Kirkenes spilte en sentral rolle som oppmarsjområde til frontlinjen mot Nordvest-Russland. Kirkenes ble bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Også Vardø og Vadsø ble rammet.

Tyskerne fikk bygd en rekke kystfort i Finnmark, med krigsfanger som arbeidskraft. Det største lå på Kibergneset ved Kiberg/Biergi/ Kiiperi i Vardø kommune. Kiberg er kjent som partisanbygda. Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. På Lasarettmoen i Porsanger ligger ruinene etter et av de største felt- sykehusene Wehrmacht hadde i Finnmark. Leire for krigsfanger fantes i nærheten av de fleste tyske anleggene. Rundt 14.000 krigsfanger befant seg i Finnmark, de fleste sovjetiske, men også serbiske og jugoslaviske. På  Sværholthalvøya/Spierttanjárga i Lebesby kommune er en fangeleir arkeologisk undersøkt. I Løkvika ved Berlevåg/Bearalváhki ligger det en restaurert partisanhytte bygd av gammel skipsplank og rekved. Under krigen flyttet to familier til Løkvika, og bodde der da stedet ble utgangspunkt for motstandsvirksomhet.

Under tyskernes tilbaketrekning høsten 1944 anvendte de “den brente jords taktikk”. Det meste av hus i fylket ble brent ned, telefonlinjer og kraftverk ødelagt, bruer sprengt, fiskebåter gjort ubrukelige, husdyr slaktet ned og sivilbefolkningen tvangsevakuert. Midtre, indre og vestre deler av Finnmark ble så å si totalrasert. Hele bygder ble utradert, og også Hammerfest by.

Nedbrenningen, evakueringen og det påfølgende gjenreisingsarbeidet betød en gjennomgripende endring av Finnmark. Etter krigen gjennomgikk fylket en modernisering. Samtidig utgjorde landsdelen en frontlinje i den kalde krigen. Også på det kulturelle området skjedde det endringer, idet etterkrigstidens brudd med fortiden også førte til en kulturell homogenisering. Samtidig med en utjevning av sosiale forskjeller forsvant samisk språk og kultur fra mange sjøsamebygder.

Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter andre verdenskrig. Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN. Alta-saken, en konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta- Kautokeinovassdraget, markerte et tidsskille i samepolitikken i Norge. Den munnet ut i at elva ble neddemt, men også i at samene ble anerkjent som et urfolk i Norge. Det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok.

Med Stortingets ratifikasjon i 1998 av Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, ble kvenene/norskfinnene offisielt anerkjent som nasjonal minoritet. Kainun institutti – Kvensk institutt, et nasjonalt senter for kvensk/norskfinsk språk og kultur, ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Bissojohka/Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune.
Det kulturelle mangfoldet i Finnmark er i dag enda bredere enn før. Innvandrere fra mange land har funnet seg til rette, og flyktninger har fått opphold for kortere eller lengere tid. Deres historie vil over tid også nedfelle seg i kulturminner og kulturmiljø i Finnmark. Det er viktig å ha øye for dette allerede i dag, slik at f. eks. bygninger som bærer viktige sider ved også den moderne innvandringshistorien får oppmerksomhet.