4.1 Historikk
Kulturminneforvaltningens historie har klar sammenheng med landets politiske historie. Mye av arbeidet som ble gjort på 1800- og 1900-tallet var nært knyttet til nasjonsbyggingen, og skulle bidra til å skape en felles, samlende norsk fortid og historie. Samenes og minoritetenes historie ble holdt utenfor denne nasjonale historien, og fikk lite faglig oppmerksomhet før den samiske kulturreisingen fra 1970-tallet. Det ble gradvis en endring i definisjonsmakten, med tanke på hvem som bestemmer hva som er verdifullt, verneverdig og representativt i kulturminnevernet.
De store landsdelsmuseene ble opprettet i løpet av 1700- og 1800-tallet (Tromsø museum i 1874), og sammen med Fortidsminneforeningen (1844), var de de første til å drive organisert virksomhet innen kulturminnebevaring. Både museene og Fortidsminneforeningen arbeidet med arkeologiske utgravninger, og siste halvdel av 1800-tallet ble kalt «gravhaugtiden». Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger (Fortidsminneloven) kom i 1905, og etablerte et automatisk lovvern for alle kulturminner fra før reformasjonen (1537). I 1912 ble Riksantikvaren opprettet, med bygningsvern som hovedarbeidsfelt.
Den første loven som ga hjemmel til å frede bygninger i privat eie var Lov om bygningsfredning av 1921. Med bygningsfredningsloven fulgte en stor registreringsvirksomhet. Ved de første fredningsrundene var det praktbyggene på storgårdene og bygninger fra embedsmannskulturen som dominerte fredningslistene rundt i landet, og det var først og fremst overklassens kulturminner som sto i fokus.
I Finnmark kom de første fredningene i 1942, til tross for tyskernes okkupasjon. Store deler av bebyggelsen i Nord-Troms og Finnmark ble imidlertid brent av tyskerne høsten 1944, og alle de fredete anleggene gikk dessverre tapt. Det skulle av ulike årsaker gå hele 46 år før den neste fredningen i Finnmark kom, i 1988, med St. Georgs kapell i Neiden.
I mellomtiden skjedde det store endringer innen kulturminnevernet, og den offentlige kulturminneforvaltningen slik vi kjenner det i dag vokste frem. Fra 60-tallet ble det opprettet fylkeskonservatorstillinger i alle fylkene, i Finnmark fra 1977. I 1978 ble Lov om kulturminner vedtatt, denne samlet og erstattet fornminneloven og bygningsfredningsloven. I tillegg ble vedtaket av dagens kulturminnelov et viktig tidsskille for samiske kulturminner, da det i 1978 ble innført automatisk fredningsstatus for kulturminner eldre enn 100 år. Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte loven også å bli tatt i bruk for samiske bygninger.
Av statlige initiativ for bevaring av kulturminner, er SEFRAK-registreringen en av de kartleggingene som har hatt mest betydning for bygningsarven i Finnmark. Her ble det gjort et mangeårig arbeid med å kartfeste, måle og fotografere alle stående bygninger fra før 1945, og kartleggingen brukes aktivt i kommuner og regionalt kulturminnevern fortsatt. Regionalt og lokalt har etableringen av museene i Finnmark hatt stor betydning for vernearbeidet. Museene i Finnmark ble opprettet i perioden fra slutten av 1960-tallet og framover, bortsett fra Vardøhus museum som ble etablert i 1894. Både Fortidsminneforeningen i Finnmark og historielagene etablerte seg på 1980-tallet, og disse var svært aktive innenfor bygningsvern og annet vernearbeid.
Fra 1990 fikk fylkeskommunene delegert myndighet etter kulturminneloven, og overført en rekke faglige oppgaver innenfor kulturminnevernet. Det samiske kulturminnevernet ble opprettet rundt 1990, med formell myndighet lagt til et eget organ under Tromsø museum. I 1994 ble Samisk kulturminneråd opprettet som et underliggende råd til Sametinget. Rådet fikk den samme myndighet og oppgaver etter kulturminneloven for de samiske kulturminnene som fylkeskommunen har for de øvrige kulturminnene. I 2001 ble rådet avviklet og forvaltningsansvaret overført til Sametinget.
I 1990 ble fredningslisten i Finnmark supplert med 18 anlegg, samt et område rundt St. Georgs kapell i Neiden. Utvalget ble gjort ut fra et ønske om å sikre de mest typiske hus av den begrensede bygningsmassen som ikke ble ødelagt av krigshandlingene, og det ble i utvelgelsesprosessen lagt vekt på representativitet i forhold til sosial klasse, etnisitet og næringstilpasning. I fredningsutvelgelsen ble det lagt vekt på både samiske og kvenske kulturminner, og her er flere anlegg som blant annet viser kvenenes/norskfinnenes byggeskikk, erverv og religiøse virksomhet.
4.2 Organisering og myndighetsfordeling
Kulturminnevernet i Finnmark er organisert på ulike nivåer av ansvar og myndighetsfordeling, hvor nasjonalt, regionalt og kommunalt ansvar er fordelt mellom ulike instanser.
4.2.1 Statlig kulturminneforvaltning
Den nasjonale kulturminnepolitikken utformes av Klima- og miljødepartementet. Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for departementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.
Riksantikvaren har også ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført og har et overordnet faglig ansvar for fylkeskommunenes og Sametingets arbeid med kulturminner, kulturmiljøer og landskap. På sikt er det et statlig ønske å ytterligere styrke den regionale kulturminneforvaltningen ved å overføre mer myndighet og oppgaver innen dispensasjon og frigivning til regionalt nivå, særlig innenfor forvaltingen av automatisk fredete kulturminner. Det er også ventet overføring av større oppgaver innen fartøyvern.
Gjennom prosjektet ”Statens kulturhistoriske eiendommer” utarbeider alle statlige sektorer landsverneplaner. En landsverneplan er en oversikt over den enkelte sektors verneverdige eiendommer og historikk, og danner blant annet grunnlaget for eventuelle fredninger. I Finnmark er det valgt ut objekter innen varierende felt som for eksempel kraftverk, veistrekninger, støer og moloer og statlige fjellstuer. En rekke av landsverneplanene er ennå ikke ferdig behandlet, slik at vernestatus for mange av objektene er uavklart.
4.2.2 Samisk og regional kulturminneforvaltning
Fylkeskommunen og Sametinget ivaretar de samlede verneinteressene knyttet til kulturminner i plan- og utbyggingssaker, og skal bistå kommunene slik at arealbruken ikke kommer i konflikt med bestemmelsene i kulturminneloven. Sametinget har ansvar for alle samiske kulturminner i Norge. Begge instanser har avgjørelsesmyndighet i saker som angår kulturminner og kulturmiljøer og har innsigelsesmyndighet i plansaker. De kan vedta midlertidig fredning etter kulturminneloven, de fører tilsyn med fredete kulturminner, og har også ansvaret for å tildele økonomiske tilskudd til skjøtsel og vedlikehold av freda og verneverdige kulturminner, samt å tilby veiledning til eiere av fredete bygg.
I tillegg til å gjøre registreringer av kulturminner i forbindelse med utbygging og virksomhet som kan komme i konflikt med kulturminneloven, utføres også større registreringsprosjekter for å få en helhetlig oversikt innen enkelte felt.
Sametinget og Finnmark fylkeskommune har også et formidlingsansvar og bidrar til flere formidlingsprosjekter, hvor blant annet tilrettelegging med stier, skilting og synliggjøring av kulturminner er sentralt.
Fylkesmannen i Finnmark ivaretar kulturminner både innenfor sitt arbeid med kulturlandskap og i miljøspørsmål, og driver skjøtsel og oppsyn av kulturminner innenfor nasjonalparkene.
Tromsø museum - Universitetsmuseet har ansvar for utgravninger og undersøkelser av arkeologiske kulturminner i Nord-Norge nord for Rana, inkludert berørte kulturminner under vann. Museet har også status som sjøfartsmuseum og foretar marinarkeologiske undersøkelser. I samarbeid med Riksantikvaren, fylkeskommuner, Sametinget og kommuner samt private tiltakshavere, forbereder og gjennomfører museet utgravninger i forbindelse med søknader om dispensasjon fra kulturminneloven.
4.2.3 Kommunal kulturminneforvaltning
Planlegging etter plan- og bygningsloven er viktig for å ta vare på og utvikle natur-, kulturmiljø- og landskapsverdier. Kommunene er plan- og bygningsmyndighet og kan bruke plan- og bygningsloven som verktøy for å gi kulturminner bevaringsstatus. Kommunene er ansvarlig for at nødvendig arealplanlegging finner sted og at kulturminneinteresser innarbeides i planene.
Ingen av finnmarkskommunene har egne stillinger innen kulturminnevern, og kompetansen må dermed ofte hentes utenfra i plansaker. Kommunale kulturminneplaner er et satsningsområde fra Riksantikvarens side, og det gis økonomisk støtte til kommunene for utarbeidelse av disse. Flere av kommunene i Finnmark er i gang med dette arbeidet.
4.2.4 Museene som forvaltere
Museene i Finnmark har en fordeling av ulike ansvarsområder seg imellom, med samisk og kvensk/norskfinsk kultur, kystkultur, gjenreising og bergkunst som hovedområder. Mange museer forvalter store bygningsmasser med fredete og verneverdige bygg. Verdensarvsenter for bergkunst - Alta museum har fått overført oppgaver i forvaltningen av bergkunsten i Alta fra Finnmark fylkeskommune. Varanger Samiske Museum er tillagt det praktiske ansvaret for kulturminneområdet Ceavccageađgi/Mortensnes i Nesseby kommune. Det samme gjelder Ä´vv Skoltesamisk museum for kulturmiljøet i Skoltebyen. Museene har en viktig rolle som formidlere av kulturminner og kulturlandskap, og i overvåking og tilrettelegging.