Kulturminner og kulturmiljø i Finnmark 2017 - 2027

5.1 Automatisk fredete kulturminner

Alle faste kulturminner fra før år 1537 (reformasjonen) og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven. Disse omfatter i hovedsak arkeologiske kulturminner på land og under vann, samiske bygninger eldre enn 100 år og naturformasjoner som det er knyttet eldre tro og tradisjon til. I denne sammenhengen snakker vi først og fremst om faste kulturminner, men også løse gjenstander, for eksempel gravfunn, omfattes av kulturminneloven.

Mens ansvarsdelingen mellom Sametinget og Finnmark fylkeskommune når det gjelder for eksempel bygninger er klar, utgjør arkeologiske kulturminner fra steinalderen et overlappende ansvarsfelt. De kan både sees som en felles kulturarv og som en forløper til samisk kulturhistorie. Fylkeskommunen og Sametinget har et godt praktisk forvaltningssamarbeid, slik at dobbeltarbeid og «konkurranse om fortiden» unngås. Samarbeidet er preget av gjensidighet, tillit og informasjons- og arbeidsdeling.

Det er viktig at det gode samarbeidet mellom Finnmark fylkeskommune og Sametinget videreføres og videreutvikles.

I årene som kommer er det lagt opp til en endring i forvaltningspraksisen av arkeologiske kulturminner. Flere oppgaver skal overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunene og Sametinget, hvor de trolig blir forvaltningsmyndighet for dispensasjoner til frigiving av kulturminner og godkjenning av budsjetter for utgravninger.

Sametinget og fylkeskommunen må være rustet til å ta over nye oppgaver som forvaltnings- myndighet for arkeologiske kulturminner.

En effektiv og faglig god forvaltning og formidling av kulturminner forutsetter at de er kartfestet og dokumentert. Langt fra alle automatisk fredete arkeologiske kulturminner er registrert i databaser og kartfestet. Den nasjonale registreringsaktiviteten i forbindelse med Økonomisk kartverk ble i stor grad utført på 1960-, 70- og 80-tallet, og da primært i sentrale strøk definert som relevant for arealplanlegging og eiendomsforvaltning. Størstedelen av Finnmark falt dermed utenfor.

I utgangspunktet omfattet registreringene ikke samiske kulturminner yngre enn 1537, og registreringer av slike er i mange områder nærmest fraværende. I tillegg er det mange feilregistreringer i Økonomisk kartverk, både når det gjelder kartplassering og beskrivelser.

Manglende registreringer og feilregistrering er et problem for forvaltningen som helhet, inkludert kommunenes arealplanlegging og muligheter for utforming av kommunale kulturminneplaner.

Både Sametinget og Finnmark fylkeskommune arbeider fortløpende med å oppdatere og forbedre kvaliteten på opplysningene. Registreringsprosjekter i forbindelse med utbyggingsplaner de siste årene har gitt mange nye registreringer av kulturminner. Registreringene er gjort i avgrensede områder, og viser at potensialet for funn av flere kulturminner er stort. Et eksempel er Sametingets registrering av kulturminner i linjetraséen til 420 kV-ledning Balsfjord – Hammerfest. Det ble registrert et stort antall kulturminner, først og fremst reindriftssamiske.

I de siste årene har det også vært gjennomført prosjekter hvor det har vært tatt i bruk nye metoder for registrering av kulturminner. I Finnmark har det blitt gjort flere registreringer med laserskanning, en metode som er særlig aktuelt når man vil dekke store områder med mangelfull registrering. Gjennom bruk av høyoppløselig skanninger av terreng fra fly, kalt LIDAR-skanning, har man mulighet til lage nøyaktige modeller av overflaten i landskapet på en svært effektiv måte.

Ved bruk av LIDAR-scanning kan man få oversikt over synlige kulturminner som gravhauger, fangstgroper og tufter, og her i fylket har metoden gitt svært gode resultater for kartlegging av fangstanlegg. Metoden er mindre egnet for kulturminner som er mindre synlige i markoverflaten, som samiske teltboplasser.

Det er et stort behov for systematiske og langvarige registreringsprosjekter som både kartlegger nye funn av arkeologiske kulturminner og som kvalitetssikrer tidligere registreringer.

Registrering og kartfesting er et viktig arbeid også for forsking på kulturminner, som sammen med utgravninger gir grunnlagsdata for ny innsikt i fortiden.

Det er viktig med god kontakt med forskningsinstitusjoner for utveksling omkring kunnskapsbehov, og også oppdatering på aktuelle forskningsresultater.

Skilting og stianlegg, som i verdensarvområdet i Alta og på Ceavccageađgi/Mortensnes i Nesseby kan være en god måte å formidle arkeologiske kulturminner på. Flere arkeologiske kulturminner ble tilrettelagt med løyper og skilt gjennom Fotefar mot nord-prosjektet på 1990-tallet, men her har det vært varierende grad av oppdatering og vedlikehold av skiltingen.

Opprusting og vedlikehold av Fotefar-områdene er en utfordring.

 

Kulturminnene i våre omgivelser er stadig i fare for å bli ødelagt av ytre påvirkning og slitasje. Tynt vegetasjonsdekke og en lav gjenvekstrate gjør at mange kulturminner er sårbare for skader og påfølgende erosjon, for eksempel som følge av motorferdsel i utmark.

Av viktige kulturminner i Finnmark er urgravfelt ansett som særlig truet, på grunn av steinuttak og motorisert ferdsel.

Søking med metalldetektor har blitt en utbredt hobby de siste årene, med utstyr som både har blitt billigere og bedre. I Norge har alle anledning til å bruke metalldetektor så lenge en har fått tillatelse av grunneier og søket ikke er i konflikt med automatisk freda kulturminner. Metallsøkingen kan bidra til å fremme historieinteressen, men det er også fare for at kulturminneverdier kan gå tapt. Det er behov for tiltak for å begrense tap og skade på automatisk fredete kulturminner.

Arkeologiske kulturminner kan være vanskelig å få øye på for et utrent øye. Det kan være lett å overse at en gruppe ovale, runde eller rektangulære forsenkninger på en gammel strandvoll kan dreie seg om flere tusen år gamle hustufter, og at svakt avtegnede strukturer i en steinur kan handle om førkristne samiske graver. Å ha slik kunnskap gjør opplevelsen av landskapet rikere og mer meningsfull, og kan også danne grunnlag for å aktivisere kulturminnene til beste for lokalsamfunn og samfunnet som helhet.

Å gjøre kunnskap om den kulturhistorien som er nedfelt i Finnmarks landskap tilgjengelig og engasjerende er en utfordring.

Hundreårsgrensen for fredete samiske kulturminner er en flytende grense, og antallet objekter øker år for år. Sametinget foreslo i 2016 at den flytende fredningsgrensen skulle opphøre, og at det skulle innføres en fast fredningsgrense. Denne grensen skulle settes til 1917. Forslaget er nå til utredning i Klima- og miljødepartementet. Norske Kveners Forbund har i tillegg gått inn for 1917 som en felles fredningsgrense for samiske og kvenske kulturminner. Dette forslaget støttes av vedtak i Sametinget. 

Prosjektet «Identifisering og registrering av automatisk fredete samiske bygninger» har pågått siden 2011. Prosjektet utføres av Sametinget i samarbeid med Riksantikvaren og Klima- og miljødepartementet. Prosjektet har registrert automatisk fredede samiske bygninger i hele det samiske området, herunder Finnmark. Prosjektet avsluttes i 2017. Det er utarbeidet forvaltningskriterier som tar sikte på en streng forvaltning av de eldste bygningene mens yngre og sterkt ombygde bygg gis et svakere vern.

5.2 Vedtaksfredete kulturminner

Sammenliknet med landet for øvrig, har Finnmark få vedtaksfredete kulturminner. Det er rundt 150 vedtaksfredete enkeltbygninger i Finnmark. I tillegg er om lag 50 ulike objekter i statlig eie fredet, og 18 kirker listeført som verneverdige av Riksantikvaren. Forvaltningsansvaret for fredete statlige bygninger og de listeførte kirkene forventes å bli overført til fylkeskommunene i løpet av de neste årene.

Det en overvekt av fredninger i Øst-Finnmark. Dette har sammenheng med den bevarte førkrigsbebyggelsen, men kan også skyldes at andre typer kulturminner enn bygninger, som reindriftsanlegg, har fått mindre oppmerksomhet. Vestfylket og indre Finnmark er lavt representert med fredninger sammenliknet med østfylket. Dette er en skjevhet som bør legges til grunn når framtidige fredninger vurderes, for eksempel på temaområder krigens kulturminner, gjenreisingsbebyggelse, nasjonale minoriteter, fritid og rekreasjon, kystkultur.

Det er uheldig at vestfylket og indre Finnmark er så lavt representert med fredninger sammenliknet med østfylket.

Et utvalg kvenske kulturminner i Finnmark er vedtaksfredet, som en del gårdsanlegg og bedehus. Ellers har enkelte deler av den kvenske/norskfinske bosetningen vern gjennom plan- og bygningsloven, ved å være omfattet av bevaringssoner i arealplaner. Dette gjelder for eksempel Bugøynes i Sør-Varanger kommune.

Finnmark har et særlig ansvar for et aktivt vern gjennom vedtaksfredninger av kvenske kulturminner, også av andre kategorier enn bygninger.

De fleste fredete og verneverdige bygg er i privat eie, og mange eiere gjør en verdifull innsats for å ta vare på dem gjennom daglig bruk og vedlikehold. Fortsatt bruk av bygningene er den beste formen for vern i et langtidsperspektiv. Eiere av fredete bygg kan søke Sametinget og fylkeskommunen om tilskudd til vedlikehold og antikvarisk restaurering. Sametinget og Finnmark fylkeskommune får overført tilskuddsmidler fra Riksantikvarens tildeling over statsbudsjettet.

I tillegg til gode økonomiske rammebetingelser trenger eiere støtte i lokalmiljøet fra for eksempel museer og kommuner, og tilgang til kvalifiserte håndverkere spesialisert på bygningsvern.

Mangel på håndverkere med kunnskaper om restaurering av eldre bygninger gjør det vanskelig å ta vare på verneverdige bygninger.

Tilskuddsordningene gjelder kulturminner i privat eie eller eid av en forening/stiftelse. Mange av museene forvalter et betydelig antall verneverdige og vedtaksfredete bygninger på vegne av sine eierkommuner. På grunn av eierforholdene kvalifiserer ikke disse til statlige tilskuddsmidler, og resultatet er i mange tilfeller manglende vedlikehold og gradvis forfall. Andre nasjonale støtteordninger som Stiftelsen UNI har så stor søknadsmasse at tilskuddsmidlene ikke strekker til.

Finansiering av tilskuddsmidler til fredete og vernede og bygninger museene er tillagt ansvar for er en utfordring.

 

I mange tilfeller vil det være et krav om at det søkes dispensasjon for inngrep og endringer på fredete og verneverdige bygg, og her vil saksmengden øke etter som tilfanget av fredete bygninger med tiden øker. Riksantikvaren har lagt til rette for mer forutsigbarhet i søknadsbehandlingen, med nasjonale føringer for hva som kan gis dispensasjon for.

Det trengs en dispensasjonspraksis som gir en funksjonell og forutsigbar forvaltningspraksis.

Sametingets arbeid med en forvaltningsplan for automatisk fredete samiske bygninger vil fastsette noen hovedprinsipper for forvaltningen av disse.

Skoltebyen, neidensamenes gamle sommerboplass og senere faste boplass i Njauddâm/Njávdán/ Neiden i Sør-Varanger kommune, er fredet som kulturmiljø. Den skoltesamiske kulturhistorien er en særegen del av Nordkalotten og Skandinavias historie. Skoltebyen kan karakteriseres som det viktigste kulturminneområdet for den skoltesamiske historien og for den gjenlevende skoltesamiske kulturen i Norge. Sametinget bevilger årlig tilskudd til skjøtsel og tilrettelegging av fredningsområdet. Arbeidet gjennomføres av Ä´vv Skoltesamisk museum.

Det er viktig at skjøtselsarbeid i det fredete kulturmiljøet i Njauddâm/Njávdán/Neiden videreføres.

I 1988 ble 1300 dekar på Ceavccageađgi/Mortensnes i Nesseby kommune fredet som sammenhengende kulturminneområde. Varanger Samiske Museum – Várjjat Sámi Musea har i en årrekke stått for den praktiske forvaltningen av området, og har i årenes løp gjennomført en rekke skjøtsels- og formidlingstiltak. I årene 2010-2013 bevilget miljødepartementet et årlig tilskudd på 1 million til dette arbeidet. Sametinget har i noen grad dekket opp for tapet da disse midlene falt bort. Ceavvcageađgi/Mortensnes inngår som hovedsted i Sametingets og Nesseby kommunes verdensarvinitiativ, med støtte fra Finnmark fylkeskommune.

 

Det er viktig at skjøtsels- og formidlingsarbeidet Ceavvcageađgi/Mortensnes styrkes og videreføres på en forutsigbar måte.

Grunnet klimaendringer kan vi forvente økt nedbør, større temperatursvingninger og mer ekstremvær. Det kan i årene framover forventes mer råteskader på trekonstruksjoner og økt belastning på arkeologiske kulturminner.

Skader som følge av klimaendringer vil kreve mer overvåking og ressurser fra de som skal ivareta kulturminnene.

5.3 Kulturminner uten formelt vern

De seneste årene har det nasjonalt vært fokusert på Finnmarks dramatiske krigshistorie med brenningen og den påfølgende gjenreisingen av Finnmark. Norsk Folkemuseums gjenreisningsprosjekt er et eksempel på dette, hvor det dokumenteres deler av gjenreisnings- historien fra Troms og Finnmark. Det er like fullt viktig at det på kommunalt og fylkesnivå gjøres tiltak for å verne om den mangfoldige gjenreisningsbebyggelsen. Her bør det ivaretas både eksempler fra den første, provisoriske gjenreisinga og den permanente gjenreisinga og typehusene.

Det er en utfordring at gjenreisnings-bebyggelsen i bygdene i Finnmark er begrenset ivaretatt med hensynssoner. Det samme gjelder å bevare eksempler på den justeringen av typehus som ble gjort for å tilpasse dem samisk levevis og økonomi.

Mange av sporene fra andre verdenskrig er forsvunnet, eller er i ferd med å forsvinne, noe som gjør det desto viktigere å ta vare på de gjenværende kulturminnene. Krigsminner er et av satsningsområdene i Riksantikvarens fredningsstrategi, og her trekkes særlig spor etter motstandskamp fram som fredningsverdige, slik som fluktveier og skjulesteder. De seneste årene har det vært en økende interesse for å kartlegge og bevare krigens kulturminner, som for eksempel fangeleirer og kystfort.

I Finnmark har det vært gjort verdifullt kartleggingsarbeid av lag og foreninger, som også har dannet grunnlag for videre registreringer i kulturminnebasen Askeladden. Mer enn 80 leire har blitt dokumentert, og i arbeidet har det blitt hentet inn førstehånds informasjon fra tidsvitner, slik som tidligere fanger. Svært mye er tidligere udokumenterte fortellinger, som danner en del av en vond historie som har vært lite snakket om. Måter å jobbe med den vonde historien, knyttet til for eksempel fangeleirer, slavearbeid og folkemord, har særlig blitt utviklet innen museumsfagene.

Det er viktig at museene også i fortsettelsen får mulighet til å jobbe videre med Finnmarks krigshistorie.

Krigsminner fra andre verdenskrig er særlig utsatt for forstyrrelser. Krigsminnene er ikke vernet gjennom lov og stort sett ikke omfattet av verneplaner, samtidig som de er sårbare for skader og plyndring. Områder som slagsteder og fangeleirer er spesielt yndet for metallsøkere, samtidig som lovverket er svakt når det gjelder beskyttelse av disse områdene. Finnmark er nokså utsatt, og svært ofte graves det opp ting fra ulike historisk viktige steder. Økt dykkevirksomhet, og særlig interessen for vrakdykking, kan ha uheldige konsekvenser. I Finnmark gjelder det særlig krigsminner under vann, som skipsvrak og rester av fly. Det som anses som en krigskirkegård er ulovlig å dykke på, men ellers er lovverket noe uklart.

Som i landet for øvrig, vitner tekniske og industrielle kulturminner om framveksten av det moderne Norge og om strukturelle endringer i samfunnet. I Finnmark finnes for eksempel spor etter skiferdrift, koppergruver og fiskeindustri. Kopperverket i Kåfjord i Alta kommune var i 1840 Norges største jern- og kopperverk regnet etter antall ansatte, og hadde stor betydning for den kvenske tilflyttingen til vestfylket. Altademningen og «nullpunktet» i Stilla er sentrale steder for den samepolitiske historien.

Det er behov for å utvikle strategier og prioriteringer for bevaring av krigsminner og teknisk- industrielle kulturminner.

5.4 Båter og fartøy

Nordnorsk fartøyvernsenter og båtmuseum i Gratangen er ett av tre nasjonale fartøyvernsentre. Disse sentrene har som oppgave å dokumentere og restaurere verneverdige fartøy og dokumentere og videreføre viktige håndverkstradisjoner og -teknikker som er i ferd med å forsvinne. Nordnorsk fartøyvernsenter mottar årlige driftsmidler fra Finnmark fylkeskommune.

Forvaltingen av fredete og verneverdige fartøy er tenkt overført fra Riksantikvaren til regionalt nivå i løpet av få år. Dette gjelder blant annet dispensasjonsarbeid, tilskuddsforvaltning og faglig veiledning innenfor fartøyvern. Fylkeskommunene og Sametinget besitter per i dag verken denne kompetansen eller har ressurser til å ta over en slik oppgave.

Det må legges til rette fra nasjonalt og regionalt hold at fylkeskommunen og Sametinget får overført ressurser og kompetanse til å ta over forvaltningsansvaret for fartøyvern.

“Vern gjennom bruk” er helt sentralt i fartøyvernet, og likeså de frivilliges innsats for å sette i stand, drifte og vedlikeholde fartøyene. Bruken av vernede fartøy medfører verdifull praktisk kunnskap og opplevelse for de involverte. Det er stadig økende krav til fartøyeiere gjennom sertifikattilpasninger, sjødyktighets-regler og forsikringer, noe som gir store økonomiske utfordringer for fartøyeiere. Dette fører ofte til slitasje både på frivillig mannskap og eiere, som må drifte fartøyene intensivt i en kort sommersesong.

Drift og vedlikehold av verneverdige fartøy er en utfordring for fartøyeierne.

På Riksantikvarens oversikt over vernede og fredete fartøy er det oppført syv farkoster fra Finnmark, hvorav fire er i museenes eie. Fartøyvernet omfatter først og fremst fartøy i drift, som er dekkede og over 12 meter. Små og åpne båter, både fra kysten og innlandet har vært tenkt ivaretatt som en del av museumssamlingene. Samers og kveners/norskfinners båtbruk og kystkultur har vært underkommunisert.

I Finnmark er kunnskap om bruk og bygging av elvebåter og båter til innlandsfiske en viktig del av fylkets kulturarv, og enkelte båttyper har allerede gått tapt.

Elvebåtbygging er, i tillegg til å være et håndverk som bør videreføres for sin egen del, også essensielt for videreføringen av tradisjonen med laksefiske i elvene. RiddoDuottarMuseat har et pågående prosjekt om elvebåten, i samarbeid med Sámi allaskuvlla/Samisk høyskole, Kvensk institutt og kvenforeninga i Lemmijoki/Leavdnja/Lakselv. Her samles det inn og dokumenteres kunnskap om samisk og kvensk/norskfinsk elvebåtbygging, og det arrangeres praktisk kurs i elvebåtbygging.

Båter og båtbygging har stått sentralt i den samiske og kvenske/norskfinske historien, og det er en særlig utfordring å ta vare på båter, båtbyggertradisjoner og båtbyggerkunnskap.

5.5 Kulturmiljø, kulturlandskap og immaterielle kulturminner

Mens det tidligere var mest enkeltstående monumenter som ble vedtaksfredet, legger en i dag i større grad vekt på hvordan det enkelte objekt kan bevares i en meningsfylt sammenheng. Det legges større vekt på kulturminner i landskap og på hvordan mennesker har preget og blitt preget av landskapet rundt seg.

Begrepet kulturmiljø kom inn i kulturminneloven i 1992. Lovendringen ga anledning til å frede et kulturmiljø utfra områdets totale kulturhistoriske verdi. En kulturmiljøfredning etter §20 i kulturminneloven er en omfattende prosedyre, og endelig vedtak fattes av Kongen i statsråd. I Finnmark er Skoltebyen i Njauddâm/Njávdán/Neiden som nevnt fredet etter denne paragrafen.

Kulturmiljø og landskap utvider det romlige perspektivet på kulturminnene. Kulturmiljø gir sammenhengen eller helheten som enkeltobjektene inngår i, mens landskap gir sammenhengen mellom natur- og kulturmiljø. I Komsaområdet i Alta vises forholdet mellom kulturminner og landskap godt, med en tydelig sammenheng mellom landheving, landskaps-former og bosetning. Det er viktig at kulturminner og kulturmiljøer inngår som ressurser i regional og kommunal planlegging.

 

Sametinget og Finnmark fylkeskommune er medansvarlige forvaltere i myndighetenes nasjonale satsing på Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Dette er en felles satsing mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Formålet med denne satsingen er å sikre langsiktig forvaltning av et utvalg landskapsområder med svært store biologiske og kulturhistoriske verdier som er formet av langvarig og kontinuerlig tradisjonell bruk. I Finnmark er kulturlandskapet på Goarahat og Sandvikhalvøya i Porsanger valgt ut. Det er laget en forvaltningsplan, og Fylkesmannen leder den regionale styringsgruppen. En lokal samarbeidsgruppe skal sikre lokal forankring og samarbeid. Det er et uttalt mål at satsningen skal være en ressurs for verdiskapning.

Det er viktig at arbeidet med kulturlandskapet på Goarahat og Sandvikhalvøya videreutvikles.

I samisk sammenheng er landskapsrelaterte muntlige tradisjoner steder knyttet til tro og tradisjon, samt reindriftens og utmarksnæringenes kulturlandskap vektlagt.

Reindriftens kulturlandskap har foreløpig fått mindre oppmerksomhet enn jordbrukslandskapet, og dette bør bøtes på.

Den immaterielle kulturarven favner langt videre enn de temaer som tas opp i denne planen. Her er det tradisjoner, fortellinger og forestillinger knyttet til bestemte materielle trekk, naturlige eller menneskeskapte, som er tema. Språk i form av stedsnavn faller dermed innenfor, og især når det gjelder samisk og kvensk/finsk er den språklige arven i form av stedsnavn viktig å ta vare på. Den immaterielle kulturarven kan dokumenteres, men holdes levende ved at områdene fortsatt brukes og at kunnskap og fortellinger videreføres. Leve- dyktige lokalsamfunn med et aktivt forhold til sin kulturarv er den beste garantien for dette.

Dokumentering og videreføring av landskapstradisjoner og stedsnavn er en utfordring som vil kreve samhandling mellom flere instanser og aktører.

 

Immateriell kulturarv omfatter også kulturarv som ikke kan knyttes til bestemte materielle trekk. Det kan være håndverkstradisjoner, joik og sang samt fortellertradisjoner. Disse temaene er så omfattende at kartlegging og tiltak for bevaring vil kreve et eget planarbeid for Finnmark.

Arbeidet bør være et samarbeid mellom museer, bibliotek og arkiver, historielag og foreninger og aktive utøvere.

5.6 Verdensarv

I Finnmark er Bergkunsten i Alta og fire geodetiske punkter fra Struves meridianbue, inkludert meridianstøtten i Hammerfest, på UNESCOs verdensarvliste.

Bergkunsten i Alta ble innskrevet i 1985 og omfatter fem områder i bunnen av Altafjorden. Den omfatter rundt 6000 helleristninger og 50 hellemalerier laget for ca. 7000 til 2000 år siden. Bergkunsten i Alta er Nord-Europas største konsentrasjon av bergkunst laget av jeger-fangstfolk, og gir oss et unikt innblikk i menneskenes tankeverden og ritualer, sosial organisering, teknologi og ressursutnyttelse. Hjemmeluft/Jiepmaluokta er det største området, og er tilrettelagt for publikum med gangveier, guidehefter og guidete turer.

Finnmark fylkeskommune har hovedansvaret for forvaltningen av verdensarvområdene i Alta. Verdensarvsenter for Bergkunst – Alta Museum (VAM) utfører forvaltningsoppgaver iht. kulturminneloven på vegne av Finnmark fylkeskommune. Forvaltningen gjøres i samforståelse med Sametinget, som er deltaker i en administrativ arbeidsgruppe.

Det arbeides ut fra en egen forvaltningsplan, men det er et ønske om å ytterligere avklare ansvarsområdene. Det er også et spørsmål om VAM skal ha oppgaver knyttet til de andre bergkunstlokalitetene i Finnmark.

Struves meridianbue ble innskrevet i UNESCOs verdensarvliste i 2005 som det første teknisk- vitenskapelige kulturobjektet. Meridianbuen representerer et gigantisk oppmålingsarbeid som ble gjennomført gjennom 39 år fra 1816 til 1855 for å bestemme jordklodens form og størrelse. Fire av de 34 fredete målepunktene ligger i Norge: Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest, fjelltoppen Lille-Raipas/Unna Ráipásaš i Alta, og fjelltoppene Luvddiidčohkka/Lodiken og Bealjášvárri/Muvravárri i Kautokeino. Statens Kartverk eier tre av de geodetiske punktene som er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Hammerfest kommune eier det geodetiske punktet til Meridianstøtten. Struves meridianbue i Norge forvaltes av Finnmark fylkeskommune. Forvaltningsplan ble vedtatt i 2017.

Det er viktig at alle parter i forvaltningen av Struve følger opp forvaltningsplanen.

Med støtte fra Finnmark fylkeskommune og kommunene Nesseby, Tana og Båtsfjord har Sametinget tatt initiativ til at fire delområder i Varanger, under navnet Várjjat Siida, vurderes for innskriving på verdensarvlista. Hovedstedet er det fredete kulturminneområdet Ceavccageađgi/ Mortensnes i Nesseby kommune. De tilknyttede stedene i verdensarvforslaget er de enestående rike fangstanleggene for villrein på Kjøpmannskjølen i Båtsfjord kommune og Gollevárri i Tana kommune, og en berømt steinalderlokalitet på Ruovdenjunlovta/Gropbakkengen i Nesseby kommune.

Arbeidet med å fremme Várjjat Siida har pågått lenge, og det er viktig at oppføring på tentativ liste og påfølgende nominasjonsarbeid avklares og fullføres.