Kjære alle sammen

Takk for muligheten til å si noen ord til dere. Jeg vil gjerne ta dere med på en reise gjennom tannhelsetjenesten i Finnmark – hvor vi kommer fra, hvor vi er i dag, og ikke minst hvor vi bør styre videre.

La meg starte med et bilde fra hverdagen: I fjor vår snakket jeg med en tannpleier på et mindre sted i fylket, som hadde møtt en eldre dame – hun kom inn etter flere år uten behandling, slitne tenner og skjevhet fra gammelt tannverk. Hun var usikker på tilbudet, og følte at terskelen for å ta kontakt var høy – særlig økonomisk, men også fordi avstanden til nærmeste klinikk krevde hjelp av familie. Dette er ikke unikt, og forteller oss en viktig ting: De som sliter mest, har ofte størst vansker med å bruke fellesskapets tilbud.

Status og styrker – Hva Finnmark faktisk får til

Vi har løftet oss betydelig på mange områder:

• Våre klinikker strekker seg over hele fylket, og ambulerende løsninger hjelper oss å nå ut til mindre lokalsamfunn.
• Oppfølgingen av barn og unge er god, og på flere indikatorer har vi nærmet oss landsgjennomsnittet – andel 5-åringer uten karies er faktisk litt over snittet nasjonalt.
• En stor andel ansatte har valgt å bli og bidra over tid, og vi har et stabilt fagmiljø i de større klinikkene.
• Vi er godt i gang med digital journalføring og lagt til rette for bedre kontakt med pasientene gjennom SMS-innkalling og digitale påminnelser. Vi er også i gang med å legge grunnmuren for fremtidens digitale systemer, som vil bidra til økt kvalitet mer effektiv drift, og bedre tilgjengelighet for pasientene.
• Rekrutteringstiltak med konkrete insentiver og lokale partnerskap har gitt resultater for sommerjobber og delte stillinger.

La meg dele en liten historie til: For noen måneder siden hørte jeg om en nyutdannet tannlege i på en av de større klinikkene – personen kom sørfra, men valgte Finnmark for å få ansvar raskt, og fortalte at arbeidsmiljøet og oppfølgingen ga en unik faglig trygghet. Dette inspirerer oss til å tenke offensivt – for Finnmark har evnen til å tiltrekke kompetanse, når vi gir reell mulighet for utvikling.

Nåværende svakheter – Hvor utfordringene ligger

Men realiteten er også at vi har store utforinger foran oss, som ikke er godt nok løst, og hvor vi kanskje heller ikke har klare nok strategier for:

1. Likeverd og tilstrekkelig tilgang

Den største svakheten er geografisk ulikhet. Tall fra SSB viser at barn og unge under tilsyn ligger under landsgjennomsnittet, og eldre i institusjonspleie har lavere oppfølging enn resten av landet. Kunnskapsgrunnlaget om hvem som faktisk får – og bruker – tilbudet er usikkert. Det er fortsatt grupper med særskilte behov – eldre, barn, mennesker med kronisk sykdom, psykisk helseutfordring eller rus – som risikerer å falle mellom stolene, fordi oppfølgingen ikke er målrettet nok, og fordi datagrunnlaget ikke forteller oss hvor de største hullene er.

Hørte om en far som forteller om sin sønn med rusproblemer, som ikke klarer å møte til behandling. Systemet har tiltak, men det blir ofte tilfeldig – vi mangler konkret strategi for å følge opp og tilrettelegge slik at disse pasientene får en varig og reell behandling.

2. Rekruttering og bærekraft

Vi har høyere driftsutgifter per innbygger enn resten av landet, blant annet fordi vi har få store og mange små klinikker, og behandler mange voksne betalende pasienter i det offentlige. Rekruttering er utfordrende, og vi har klart å holde bemanningen oppe gjennom sommerjobber og insentiver, men vi mangler en langsiktig og differensiert strategi for lokal rekruttering og videreutdanning. Det vil komme om kort tid. Vi kunne for eksempel hatt en mentorordning mellom store og små klinikker, eller styrket lokale utdanningstilbud i samarbeid med helseinstitusjoner. I tillegg er kompetanseutvikling i sektoren viktig både av hensyn til de ansatte og deres arbeidssituasjon, og for kvaliteten på behandling av pasientene. I tillegg må vi øke innsatsen for å få utdannet flere tannhelsesekretærer, og gjerne bidra at flere som allerede arbeider i tannhelsetjenesten i Finnmark kan få denne kompetansen.

3. Digitalisering og fremtidens arbeidsformer

Finnmark har tatt i bruk digitale løsninger, men dette er fortsatt på startnivå. Vi ligger bak ledende fylker når det gjelder digitale konsultasjoner, bruk av kunstig intelligens og fjernoppfølging. Dette er nødvendig for å sikre effektivitet og tilgjengelighet – spesielt på små steder. Dagens tannhelseplan omtaler digitalisering, men mangler konkrete mål og tidsplaner for hvordan arbeidsprosessene faktisk skal endres; det blir for mye på papiret – for lite i praksis.

En kjent situasjon i fylket er at en tannhelsesekretær forteller om utfordringen med manuelle rutiner og manglende datastøtte – hun bruker mye tid på registrering og kommunikasjon med pasienter som skulle vært håndtert med automatiserte systemer, digital dialog og mer fleksible arbeidsplaner.

4. Samarbeid på tvers og helhetlig pasientforløp

Vi har begynt å styrke partnerskap med private klinikker. Men samarbeidet er ikke godt nok systematisert, og vi mangler reell felles kompetanseutvikling og tydelig ansvarsdeling. For mange pasienter opplever tilbudet som tilfeldig. I fremtidens tannhelsearbeid må offentlig og privat sektor utvikle felles plattformer for vaktordninger, videreutdanning, og oppfølging – alltid til det beste for pasienten.

5. Kvalitetsutvikling og pasientsikkerhet

Planen for Finnmark omtaler jevnlige risikoanalyser og kvalitetsforbedring, men det finnes ikke tydelige indikatorer eller systematisk arbeid med brukermedvirkning og tilbakemeldinger fra pasienter og ansatte. Her har andre helsetjenester kommet lengre både nasjonalt og internasjonalt – det gjelder å lære av beste praksis og sette tydelige og konkrete krav for kvalitet.

Hvor skal Finnmark gå?

Vi må operasjonalisere strategien, ikke bare snakke om den. Her er seks konkrete grep som Finnmark bør ta for å møte fremtiden:

1. Systematisk datainnsamling og evaluering: Sats på kartlegging av tannhelsebehov, kvalitet og tilgang – både generelt og for grupper med særskilte behov. Vi må samarbeide med universiteter og helseinstitusjoner om bedre data og brukertilbakemelding.
2. Rekrutteringsløft for distriktene: Mentorprogram mellom store og små klinikker, traineeordninger, lokale utdanningstilbud, og videreutvikle sommerjobber. Vurdere insentivordninger for stabilitet og faglig utvikling i små miljø.
3. Digitalisering – med klare mål og tidsplaner: Innføre automatisert innkalling, fjernoppfølging for kroniske meldinger og AI-støtte til diagnostikk innen 3 år. Bred opplæring og felles digitale møteplasser for alle ansatte.
4. Partnerskap på tvers: Bygge faste samarbeidsmodeller mellom offentlig og privat virksomhet – felles vaktplanlegging, kompetanseheving, felles klinikkprosjekter. Forutse perioder med sviktende kapasitet og utvikle beredskapsordninger.
5. Målretting mot de med størst behov: Eldre, kronisk syke, barn og unge med særlige utfordringer, personer med funksjonsnedsettelse og langvarige helseproblemer skal alltid ha individuell oppfølging og tilrettelegging. Tiltak må evalueres – gir vi faktisk ønsket effekt? Dette må vi gjøre samtidig som man nasjonale myndigheter utvidede rettigheter til stadig nye grupper.
6. Kulturell endring og brukermedvirkning: Skap en organisasjonskultur hvor pasientsikkerhet og brukerperspektiv er integrert. Det må bli enklere å gi tilbakemelding, klage, og delta i utviklingen av tjenestene.

Avslutningsvis, la oss huske at styrken i Finnmark tannhelsetjeneste ligger i evnen til å tilpasse oss – men det krever ikke bare innsats, det krever konkret handling, konkrete mål og evaluerende oppfølging. Det er vår jobb sammen å bygge et system som gir trygghet, kvalitet og mulighet for alle – og ikke bare de som har ressursene og kunnskapen til å finne frem i systemet.

Takk for innsatsen – la oss sammen gjøre Finnmark til en modell for framtidens tannhelsetjeneste, hvor strategisk tenkning, samarbeid og kunnskap faktisk setter spor i hverdagen.

Tenk dere følgende tanke: Dersom pasientenes erfaring, deres tilbakemeldinger ble den aller viktigste drivkraften for endringer; hvordan hadde den offentlige tannhelsetjenesten i Finnmark sett ut da?