Bergkunst

Kalkering Kåfjord - Klikk for stort bilde Finnmark er det fylket i landet som har flest bergkunstfigurer, pr i dag mellom 6-7000, og stadig gjøres det nye funn av bergkunst, senest i 2007 da en malt lokalitet ble funnet i Lafjord, Nordkapp kommune. 

Verdensarven

Den største konsentrasjonen av bergkunst finner vi rundt Altafjorden. De mest kjente bergkunstlokalitetene finner vi i Alta hvor verdensarvområdene alene utgjør ca 6000 figurer. Det ble sommeren 2015 gjort et nytt funn av helleristninger ved Gamnes i Sør-Varanger kommune. Det er imidlertid registrert helleristninger på løsblokker på Slettnes i Hammerfest kommune og i Kvalsund. I Porsanger er det registrert hellemalinger i Indre Sandvik/Ruksesbákti og helleristninger i Brennelv. I 2007 ble det funnet en ny lokalitet med hellemalerier i Lafjord, Nordkapp kommune. Det finnes også helleristninger på Aldonfjellet og Angsnes i Nesseby kommune fra nyere tid.

Verdensarven i Alta utgjør Nord Europas største samling av bergkunst fra tiden mellom 5000 f. Kr. – 500 e. Kr og består av følgende områder:

  • Hjemmeluft- helleristninger 
  • Kåfjord- helleristninger 
  • Amtmannsnes- helleristninger 
  • Storsteinen - helleristninger 
  • Transfarelvdalen- hellemalerier

To kategorier

Vi skiller bergkunsten i to store kategorier, de malte og hugde. De hugde kalles også ristninger. Både malerier og ristninger har eksistert samtidig over en lang periode. Malt bergkunst finnes i Norge, Sverige, Finnland og på Kola med relativt sterke felles trekk. I Norge finnes det malt bergkunst på åpne bergflater og i huler. Malerier i huler er kun registrert i Nordland fylke, mens det i Finnmark bare finnes hellemalerier på åpne bergflater på følgende lokaliteter:

  • Transfarelvdalen, Alta kommune
  • Komsa, Alta kommune
  • Lafjord, Nordkapp kommune,
  • Indre Sandvik, Porsanger kommune,
  • Nyelv, Nesseby kommune

Av disse er Transfarelvdalen den største lokaliteten med opptil ca 60-70 figurer bestående av en stor geometrisk figur, mennesker, dyr og streker. De samme motivene finnes også i Indre Sandvik, mens det i Lafjord er registrert en menneskefigur og en rein samt flere uidentifiserbare flekker.

Datering

Datering av malt bergkunst har vært usikkert og flere forslag har vært fremført. I Finland og Russland dateres de malte lokalitetene til eldre steinalder, mens det i Norge har vært en tendens til å betrakte dem som relativt ung. Dersom en bruker de samme metoder som en gjør for ristninger, relativ strandlinjedatering vil en imidlertid finne at de eldste malte lokalitetene er meget gamle, de eldste hele 9000 år gamle.

Helleristningene dateres ut fra hvor høyt de ligger over havet. Denne dateringsmetoden kan brukes med en viss sikkerhet, fordi en antar at helleristningene ble hugget inn i berget i strandsonen der bergflaten var glatt og "fersk". Landet hevet seg, nye svaberg steg opp av havet og helleristningene som allerede var laget ble med berget oppover i terrenget. De eldste helleristningsfeltene ligger dermed på de høyestliggende svabergene, ca 26 meter over havet, mens de yngste bare er 9 meter over havet.

En annen forklaring på hvorfor helleristninger ble skapt i strandsonen handler om den fortidige verdensanskuelsen hvor man trodde at verden var tredelt, en oververden -himmelen, en midtverden –jorden og en underverden -havet, og i strandsonen møttes to verdener som gjorde denne sonen ekstra kraftfull.

Det er sannsynlig at også hellemalingene i Transfarelvdalen er skapt i strandsonen, men da fra båt, og er den eldste av lokalitetene ca. 7000 f. Kr.

Helleristningene i Alta er skapt gjennom en lang periode i yngre steinalder og tidlig metalltid, over et tidsrom på nesten 4000 år. Nyere forskning antyder at hellemalingene kan være eldre enn ristningene og kommet i til i eldre steinalder. Professor Knut Helskog ved Tromsø Museum - fagenhet for arkeologi (f eks 1988) har laget en kronologi basert på strandlinjedatering der helleristningene deles inn i fire faser:

  • Fase 1: 4200 - 3600 f. Kr. 
  • Fase 2: 3600 - 2700 f. Kr 
  • Fase 3: 2700 - 1800 f. Kr 
  • Fase 4: 1800 - 500 f. Kr. 

Motivene viser enkeltfigurer som forestiller rein, elg, bjørn, mennesker, fisk, hval, hunder, harer, båter, geometriske mønstre eller uidentifiserbare gjenstander og dyr. Men her er også fremstillinger med figurer som hører sammen, f eks prosesjoner, grupper med mennesker som utfører visse ritualer, folk i båter, dyr som drepes eller trues og bjørnespor som kan følges fra hiet og til bjørnen. I følge Knut Helskog (1999) kan man også finne en sammenheng mellom bjørnens figurative vandringer og forsenkninger i berget der det må ha vært vann. Man tror at malingen som ble brukt var oker, en naturlig jernoksydutvinning blandet med dyrefett, og at malingen ble påført med fingeren. De malte bildene kan leses inn i en sjamanistisk tradisjon, kanskje en overgangsrite mellom liv og død som enkelte motiv kan tolkes som, og som som kan assosieres til okergraver funnet i Finland.

Helleristningenes mening har blitt forsøkt forklart på flere måter. Sjamanisme, totemisme, kosmologiske fortellinger og jaktmagi er noen av dem. For helleristningene i Hjemmeluft brukes ofte teorien om Alta som møteplass for kyst- og innlandsgrupper, der ritualer og et ønske om å uttrykke symbolsk fellesskap har resultert i den bergkunsten vi finner i området i dag. 

Forvaltningen

Bergkunsten i Alta ble innvotert på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv i 1985, og er i dag ett av de mange natur- og kulturtarvområder på listen. Sammen med helleristningene i Tanum i Sverige er dette de eneste bergkunstområdene i Skandinavia som er innskrevet på UNESCOs liste over verdens kulturarv steder. For øvrig i Europa finnes samlinger av bergkunst i bla. Italia, Frankrike, Spania og Portugal, innskrevet på verdensarvlisten.

Finnmark fylkeskommune har et hovedansvar for forvaltning av verdensarven på samme måte som alle andre automatisk fredete kulturminner i fylket. Det ligger imidlertid en forpliktelse i konvensjonen om en forvaltning etter beste praksis prinsippet, og derfor har fylkeskommunen delegert skjøtselsoppgavene knyttet til verdensarven til Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum, som er et IKS mellom Alta kommune og Finnmark fylkeskommune. Senteret har også et daglig tilsynsansvar for bergkunsten i Alta.

Den internasjonale konvensjonen om verdens natur- og kulturarv ble vedtatt i 1972 av UNESCOs generalkonferanse, og ratifisert av Norge i 1977. Formålet er å gi spesiell beskyttelse til steder som på grunn av sin enestående universelle verdi fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt, må anses som verdensarv for kommende generasjoner.

Fredninger

I kjølvannet av innskrivingen på verdensarvlisten ble verdensarvområdet i Hjemmeluft fredet i henhold til Lov om kulturminner § 19. Vedtaket ble gjort av riksantikvaren i 1990. I forbindelse med utarbeidelse av forvaltningsplanen foreslo fylkeskommunen at de øvrige bergkunst-lokalitetene tilhørende verdensarven også burde ha den strengeste beskyttelsen som kulturminneloven kan gi, det vil si områdefredning etter § 19. Dette medførte at det ble iverksatt fredningssak for Amtmannsnes som ble vedtatt av riksantikvaren i 2007, og Kåfjord i 2009. Når det gjelder Storsteinen som ligger på to private eiendommer er den automatisk fredet utvidet med sikringssone og adferdsbestemmesler knyttet til denne. Bergkunsten i Alta fikk sin forvaltningsplan i 2002. Denne trekker opp retningslinjer for hvordan områdene skal forvaltes samt strategier for skjøtsel i årene fremover.

Fant du det du lette etter?